Storbritannia har en stor og anerkjent sektor for høyere utdanning og forskning, og er det landet i EU som tiltrekker seg flest internasjonale studenter. 

Britiske institusjoner driver også aktiv rekruttering av studenter på det norske utdanningsmarkedet, og mange er representert gjennom agenter. Søknader til lavere grad (bachelorgrad eller tilsvarende) i Storbritannia er samordnet gjennom organisasjonen UCAS , som står for Undergraduate Courses at University and College. 

Høyere utdanning i Storbritannia

Det finnes en guide på nett til høyere utdanning i Storbritannia som er rettet mot utenlandske studenter; Education UK . Denne siden drives av British Council, som er en offentlig organisasjon. Her finner du informasjon om hvilke programmer de ulike institusjonene tilbyr og hva de koster. Mer utfyllende informasjon finnes hos UCAS og UKPASS  (bare masterstudier). Disse nettsidene er først og fremst tilrettelagt for britiske søkere, men kan også være nyttige for utenlandske søkere. 

Økonomi

Det britiske systemet for høyere utdanning er komplekst, samtidig som det er et hierarkisk system med tradisjonelle forskningsuniversiteter på toppen. De aller fleste institusjonene er opprinnelig etablert av det offentlige, men drives nå i økende grad som private institusjoner selv om de fortsatt mottar store tilskudd fra myndighetene.

Det finnes både kommersielle og ikke-kommersielle private høyere utdanningsinstitusjoner. Noen av de kommersielle institusjonene har campuser i flere land. Alle institusjoner – private som offentlige – krever skolepenger. Norske studenter betaler høyeste sats, det vil si det samme som studenter fra land utenfor EU.

NOKUT samarbeider med Lånekassen om oversikter over hvilke institusjoner som har fått akkreditering (godkjenning). Norske studenter som er tatt opp ved en britisk akkreditert institusjon, vil kunne regne med støtte fra Lånekassen.

Storbritannia er også omfattet av Erasmus+, og noen norske institusjoner vil kunne tilby Erasmus-stipend for utveksling til Storbritannia.

For andre stipend, se ANSAs nettsider.

Typer institusjoner

Det finnes ingen nasjonal, felles lov som sier hva som kreves for at en institusjon skal kunne kalle seg for eksempel universitet, noe som er veldig ulikt slik vi kjenner det fra Norge. Lovgivningen er ulik i England, Wales og Nord-Irland på den ene siden, og Skottland på den andre. England krever ikke at en institusjon skal tilby doktorgrad for at det skal kunne kalle seg et universitet.

Universiteter: Tittelen «universitet» brukes både om institusjoner som tildeler forskningsgrad og dem som ikke gjør det. Men universitetene har utstrakt internasjonal kontakt, og de fleste satser sterkt på forskning. En institusjon som «University College London» er i virkeligheten et universitet.

Høyskolenivå: College kan være en selvstendig institusjon, eller det kan være underlagt et universitet, kanskje heter det da «University College». Det finnes også en rekke tilbydere kalt colleges eller institutes som primært tilbyr undervisning på videregående nivå, samtidig som de har tilbud som tilhører høyere utdanning. Mange institusjoner er spesialiserte.

Gradsstruktur

Bachelorgrader er vanligvis tre år, men kan også være fireårige.

Mastergrader er vanligvis ett år eller 12 måneder, men kan også være to-årige.

Merk at det er forskjeller på England/Wales og Nord-Irland på den ene siden, og Skottland på den andre.

For mer informasjon, se NOKUTS landdatabase . 

Hvordan velge mellom institusjoner?

Dersom du ikke vet hvilken institusjon som kan interessere deg, kan det være vanskelig å komme i gang med å orientere seg. Britiske institusjoner informerer godt og fyldig. Men fordi de er avhengige av skolepenger, og det er verdt å huske på at informasjonen kan være preget av markedsføring. Utdanning koster, også derfor er det vel verdt å bruke tid på å sette seg inn i hva det er man får for pengene.

Noen hjelpemidler kan være:

Rankinger

For universiteter er det utarbeidet flere rankinglister. Disse kan også omfatte faglige rankinger der fag ved colleges kommer med. Som hjelpemiddel til å skille mellom gode og mindre gode universiteter, vil mange potensielle studenter i Storbritannia og deres foreldre bruke rankinger.

To som er mye brukt utarbeides av private aktører. Det er avisen The Guardians “University League Tables”   og Mayfield Consultants “The Complete Universities’ Guide” . Her finnes rankinger av både institusjoner og fagmiljø.

Oftest er det blant de tradisjonelle universitetene vi finner de som kommer høyt på internasjonale rangeringslister over «verdens beste universiteter». Se ARWU World University Ranking og Times Higher Education World University Rankings . Det er også mange av disse som er inne på den såkalte tilleggsstipendlisten hos Lånekassen.

Annen informasjon

Offentlig statistikk kan være en hjelp når du har kommet fram til hvilke kurs du kan være interessert i. Unistat , en offentlig nettside, har nyttig informasjon. Her finner du et såkalt KIS – Key Information Set – i tilknytning til det enkelte kurs. Dette er en sammenstilling av informasjon som skal gjøre det mulig å sammenligne informasjon om kursene ved alle institusjoner. KIS er tilrettelagt fra det offentlige med tanke på potensielle studenter.

Spesielt for UK

De aller mest prestisjefylte institusjonene har søknadsfrist midt i oktober året før studiene begynner. Dette er de mest attraktive institusjonene i Storbritannia. Andre institusjoner kan ha rullerende opptak, det vil si at de tar opp studenter så lenge de har plass. 

Kommersielle institusjoner er sjelden ranket, og man finner oftest ikke informasjon om dem i offentlig tilgjengelige databaser. 

La deg inspirere av databasene for å stille spørsmål dersom du er interessert i en av de kommersielle institusjonene.

Brexit 

Lurer du på hvordan Brexit vil påvirke studier i Storbritannia? Her finner du oppdatert informasjon.