Som ph.d.-student er Guro W. Samuelsen nå på ti måneders feltarbeid i India. Tidligere har hun studert hindi i Delhi og statsvitenskap og historie i Hyderabad. Hva får hun ut av alt dette?

Til daglig er Guro W. Samuelsen ph.d.-student ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk (IKOS) ved Universitetet i Oslo. Fram til mai 2014 er hun på feltarbeid i India i forbindelse med sitt ph.d.-arbeid om politiske lederskapspraksiser blant nye politiske ledere i delstaten Uttar Pradesh.

Hvor kommer din India-interesse fra?

– På videregående var jeg politisk engasjert, interessert i språk og kultur, og hadde sterk utferdstrang. Jeg tenkte på India som noe spennende, eksotisk og genuint. De aller fleste mennesker lever sine liv veldig annerledes enn oss i Norge, og jeg ville se noe av dette.

Faglig læring på oppholdene dine?

– Litt ulikt fra opphold til opphold. Språklæring først: Jo, man kommer seg greit rundt i India med engelsk. Men for å forstå menneskene og kulturen dypere, er hindi helt nødvendig. Ved å være i en kultur så annerledes vår norske, utvikler man også en egen evne til å se Norge, norsk kultur, egen praksis og tankemåter utenfra, noe som har stor egenverdi. Å gradvis oppleve at jeg ikke bare fungerer, men også trives i et samfunn som først virket så fremmed, er ekstremt givende. Da snakker vi dypere kulturforståelse. Det er noe som må kroppsliggjøres. Som når jeg krysser gata her i India: Det er en annen måte å bevege seg på, egentlig.

Hva handler ph.d.-arbeidet ditt om?

– Jeg ser på framveksten av nye politiske ledere fra det laveste sosiale sjiktet, de såkalt «urørbare» kastene. De har hatt reserverte seter i politiske organer, både regionalt og nasjonalt, siden 1950. Men utover 1990-tallet begynte det å vokse fram politiske partier som fremmer deres krav på andre måter enn før. Jeg studerer disse nye ledernes praksiser. Hvordan man blir leder, handler om mye mer enn å være politisk aktiv, ikke minst penger, innflytelse og nedarvede posisjoner. Det nasjonale valget i april/mai 2014 markerer også avslutningen på feltarbeidet mitt. Avhandlingen skal jeg levere i slutten av 2015.

Tanker om jobbmuligheter etterpå?

– Helst vil jeg forske videre på indisk politikk, kultur og samfunn. Det trenger ikke å være geografisk begrenset til Norge, som jo er et lite marked. Som for humanister flest er det jo en utfordring å tydeliggjøre hva jeg kan tilby av mer generell kompetanse. Og jo da: Interessen for India er jo økende i Norge, så jeg er moderat optimist.

Merker du interesse fra næringslivet for din India-kompetanse?

– Det er utvikling på gang. Mitt fagmiljø på Blindern viser egentlig stor interesse for å bidra inn mot næringslivet, og har utviklet en mer næringsrettet bachelorgrad, blant annet. Jeg har fått noen henvendelser fra norske firmaer med avdelinger i India, og jeg har holdt kurs om indisk kultur. Men jeg har også hørt fra næringslivet at det de trenger, ikke egentlig er en ren humanist som meg. De ønsker noen med økonomi- eller ingeniørutdanning i bunn, og i tillegg en type språk- og kulturforståelse som jeg har. Samtidig er jo også den norske staten i økende grad våken for India som kommende stormakt. Dette viser seg også i forskningstildelinger. Omvendt opplever jeg at Norge ikke er så viktig for India, sammenlignet med mange andre land. Så vi må selv ta initiativet om vi skal ha en sjanse.

Største positive opplevelse, alt i alt?

– Folk er så åpne, usjenerte og gjestfrie. Dette skjærer litt over klasse, religion og nord/sør. India er et flott land å besøke som turist, og et fantastisk land å studere i. Man kommer så fort innenfor og får venner.

Største negative opplevelse?

– Den berømmelige annerledesheten, som gjør India så spennende, er ikke alltid bare-bare. Noen inntrykk er vakre, andre brutale: Trafikkstøy, tigging, hygiene. Og som kvinnelig student må man skjønne at kvinner ter seg annerledes i India enn i Norge. Man begrenser mengden uønsket oppmerksomhet om man følger de lokales eksempel. Jeg føler meg aldri utrygg, og jeg vil ikke egentlig advare mot noe, dette handler om å innse at alle kulturer har sine ideer om hvordan man bør kle seg og te seg. Singlet og skjørt, utslått hår og sigarettrøyking på gata: Slikt er ikke direkte smart. Det handler om hva slags signaler man sender ut.